I Gateavisa nr. 203 hadde vi et lengre intervju med Johan fasting, som spilte en sentral rolle i produksjonen av NRKs TV-serie «Makta». Der fikk Hjelmsgate og Gatevisa bred dekning, og serien som helhet er en politisk satire fortalt gjennom en anarkistisk linse. Men Fasting hadde også noen spørsmål til oss, noe som utviklet seg til et omvendt intervju av Gateavisa (her representert ved Andreas Nordengen, Ole Karenus Vardenær Olsen og Terje Emberland). Her er resultatet:
Johan: Men kan jeg spørre om en ting? Spesielt til dere som har vært her fra gamle dager. For når jeg møter en del fra miljøet, som var her da, så virker det på meg som at en god slump av dem… altså, den siste jeg møtte med røtter i Gateavisa på 70-tallet gikk i dress med Dagens Næringsliv under armen, og lurte på hvorfor Reiulf fikk snakke uhindret om kuppet i Chile. Jeg føler det er flere av de som har bakgrunn her, som er anarkister fra gammelt av, men som ender opp mer som anarko-kapitalister?
Terje: Det er det en veldig grei forklaring på. Fordi anarkismebegrepet er så vidt. Splittelsen mellom politisk og såkalt livsstilsanarkisme har eksistert her på huset hele tiden, mellom de som forstår anarkismen som at ‘jeg må få lov til å gjøre hva jeg vil’, og de som ser på anarkismen som en del av arbeiderbevegelsens historie og som en gren av sosialisme. Det er skrevet en del om det. Livsstils-anarkistene har alltid hatt fritt klippekort i Gateavisas redaksjon, sammen med de politiske. Så de som gikk videre til Dine Penger og Kapital og sånt, det er snakk om en libertarianisme, hvis det i det hele tatt er politisk-ideologisk forankret. Ellers er det mer en hedonistisk tolkning av anarkisme.
Johan: Ja, det har jeg skjønt. For i Vam og Vennerød-miljøet for eksempel var anarkistene motstandere av ‘det sosialdemokratiske helvetet’. På 70-tallet, i den delen av opposisjonen mot makta, så fantes det de som syns det var befriende med høyre-liberalisme. Det henger på greip for meg – men var det mye stridigheter rundt dette på huset?
Ole: Ja, det har det absolutt vært. Til en viss grad ideologiske stridigheter, men veldig lite av det har blitt førende, nettopp på grunn av det at vi er tross alt anarkister, så hvem er jeg til å si at du tar feil og jeg har rett. Men som tosomhet har det vært krangling så busta føk. Også innad i Gateavisa, men i forskjellige perioder. Jeg kom inn i 89 og videre inn i 90-tallet, og da var det ikke mye igjen av libertarianerne, og da oppfattet jeg det som en mye sterkere ideologisk forankra redaksjon enn hva det var på 80-tallet.
Terje: Og da jeg kom her på huset på 70-tallet var det Gateavisa på den ene siden, også drev vi ‘Folkebladet for frihetlig sosialisme’ som et rent politisk anarkist-organ på den andre siden. Så de jobba der, og vi hadde hyggelig samarbeid, men de var noen jævla hippier, så skillet mellom livsstil og politisk var der allerede fra starten. Frikerne, som kalte seg anarkister, hadde mer fokus på rus som kilde til ny frigjøring, mens denne føderasjonen vår, som hadde like mange medlemmer som AKP på starten av 70-tallet, hadde vedtak mot rus. Det var dermed en mer puritansk politisk orientering enn hippiene i Gateavisa, som vi ellers hadde et godt forhold til. Også kom en annen splittelse senere, med libertariansk orienterte folk.
Ole: Det var vært mye rare grupperingen innom Gateavisa, med det har alltid vært en grunnstein at så lenge du er et frihetlig menneske skal du få komme hit med budskapet ditt, og det har jo resultert i mye rart; mystikere, esoterikere, nudister – grupperinger som ikke faller inn i en typisk anarkistisk fold, så å si. Men libertarianerne var mer spesielle, og i stor grad folk som ikke har vendt tilbake til huset.
Johan: Nei, de har kanskje ikke så mye å gjøre opprør mot lenger?
Ole: Hehe, nja. Og kanskje jeg tar litt feil, med tanke på den andre Gateavisa-redaksjonen, som vi gjør opprør mot. De er nok de litt i den ånden.
Terje: Også har antroposofene dominert i perioder, over Spisestedet her, og da gikk diskusjonen på om dette skulle være hovedkvarter for en okkult sekt. Og her på Jaap kom det mange rare folk i sin tid; kristne anarkister, Brockman-tilhengere. Og en annengenerasjons RAF’er trodde han hadde et safe-house her, til han ble pælma ut.
Andreas: Og da Hylland var redaktør …?
Ole: Mer ideologisk anarkisme ja. Jeg kom inn i redaksjonen i det han holdt på å gi seg. Han representerte mye av det paradigmeskiftet fra livsstilsanarkisme og libertarianisme, til mer arbeiderbevegelse og sosialisme-delen av ideologien.
Johan: Hylland Erichsen var her på slutten av 80-tallet?
Ole: Han kom inn på midten av 80-tallet ja, og ble til tidlig 90.
Andreas: Jeg visste ikke en gang at han var anarkist før jeg hørte podcasten hans om David Graeber og Occupy og alt det der for noen år siden.
Ole: Men han hadde jo sin versjon og tolkning av anarkisme, og den var vel en mer sosialdemokratisk og spiselig variant enn hva vi som er her nå tenker.
Terje: Det har alltid vært en polaritet i anarkismens historie. Individualistene som Max Stirner: ‘jeg er ikke her for å forandre samfunnet, men for å heve meg over det’; eller illegalismen, som politikk gjennom kriminalitet. Og på den andre siden mer arbeiderbevegelse og sosialisme. Videre også en annen splittelse mellom hovedstrømningene av anarkisme, som på den ene siden har vært nærmest naturvitenskaplig orientert, med geografer og naturvitere som Kropotkin og Reclus-brødrene, med anarkismen som den rasjonelle løsningen på samfunnsorganisering – også den mystiske og åndelig orienterte på den andre siden, med Tolstoj og en del andre.
Ole: Så har du også den tredje retningen, som kan kalles livsstils-anarkismen, representert ved ‘Freak Brothers’, hvor rus er et sentralt element. Og den har alltid stått sterkt her i alle tider. Så huset er mangefasettert.
Terje: Og det var heftige debatter i Gateavisa om rus på tidlig 70-tallet, mellom de som mener det er en åpning av sinnet til nye perspektiver, ofte hånd i hånd med okkultisme – Madame Blavatsky og Rudolf Steiner snakker liksom om det samme som Kropotkin –, og de som stammer fra den norske anarkistbevegelsen, som var totale avholdsfolk. Så de splittelsene har eksistert hele tiden.
Johan: Ja riktig. For jeg har lurt på dette, når jeg møter den personen der og den der, og de har sittet i samme redaksjon før – og hvordan er dét mulig?
Andreas: Ja det er vittig, og sier mye om ideologien. Marxistene er nok mer uniforme der, tross mange varianter der også.
Terje: Ja, eller så holder de bare kjeft nå, fordi de er så skamfulle. Forskjellen mellom de som var anarkister og ML-ere på 70-tallet, er at jeg i hvert fall ikke føler det er noe å skamme seg over. Vi gjorde mye dumt selvsagt, men sånn fundamentalt ingenting å gå kanossagang for. Men de som var ML-ere vil jeg avkreve en samme type skamgange som jeg ville gjort med gamle NS-folk.
Andreas: Terje Tvedt tok jo et oppgjør med hele bevegelsen, men Steigan har jo bare kjørt på.
Terje: Det er som en kamerat av meg som kjente han fra gammelt av sa: ‘Forskjellen på Steigan da og nå er bare en ting; den gangen hadde han et helt parti å herse med, ellers er han akkurat den samme’. Han er en totalitær tenker, og det er det som er viktig å avsløre, fremfor om man er på venstresiden eller ikke.
Andreas: Flørter en del med ytre høyre også.
Ole: Og han har jo gått i konspi-fella mer enn én gang, for å si det mildt.
Terje: Også er det andre, som Stalin-Knutsen – en legendarisk fæl busemann i bevegelsen, som ender opp som professor på handelshøyskolen og BI, uten et ord om anger i det hele tatt.
Andreas: Men det er et spesielt paradoks det der, at man kan komme fra miljøet og tilsynelatende ha samme anti-autoritære og anti-systemiske holdninger, også ender noen opp på Børsen og noen på barrikadene. Det er det som kanskje også er en styrke, som sier noe om bredden her.
Johan: Jaja, det er jo logisk på en sær måte.
Terje: Anarkismen er ikke en fullverdig politisk ideologi, det er mer en tankemessig impuls. Bjørneboe – som jeg for øvrig har mye imot, en silkeramp – sa noe fornuftig i Anarkismen i dag: ‘Det er graden av anarkisme i samfunnet som skal være til inspirasjon for å føre frihetlige og demokratiske løsninger. Det er greia, vi kommer aldri til å bli flertallet av noe samfunn’. Altså spille en anti-autoritær rolle, og peke på folk som selv-organiserer seg, for det er anarkisme.
Andreas: Sånn som det dukket opp i England under pandemien ‘Covid Mutual Aid Groups’, sånne grasrots-apper og hjelpetjenester hvor folk kunne hjelpe og få hjelp med hverdagslige ting, som rengjøring og å handle i butikken. Også ble det selvsagt fort kjøpt opp og kooptert og sentralisert av de store aktørene, men det var en spontan form for mutualisme som starta i folket.
Terje: Folks evne til selv-organisering kommer vi til å trenge, fordi partisystemet og politikerne kan bli kooptert av autoritære krefter. Og det er den vi skal prøve å peke på, og oppmuntre når den fins. Derfor er jeg tilhenger av David Graeber og Colin Ward, som også snakker om at anarkisme er overalt; det er hvordan folk organiserer seg naturlig og spontant, fremfor at det er noe utopisk som potensielt skal skje i fremtiden.
Andreas: Ja, og det er ikke nødvendigvis sånn at du må indoktrineres for å bli anarkist, men mer i kraft av å av-indoktrineres fra konvensjonell tenkning, så fins det kanskje snev igjen bak alle lagene med kondisjonering.
Terje: Ja nettopp, og det ser du igjen i alle kriser, som etter orkanen Katrina da det heller var folk som organiserte seg selv enn nasjonalgarden som igangsatte de mest avgjørende tiltakene. Og i alle kriser er vi helt avhengige av folks evne til å organisere seg. Jeg kaller meg ‘Norge Rundt-anarkist’, for jeg elsker hvor mye sprøtt og absurd folk driver med rundt omkring. Kreativiteten til folk flest i det sivile samfunnet, og hva folk faktisk driver med, er noe å få blikk for, og mye av det er veldig anarkistisk i bunn.
Andreas: De fleste kan nok kjenne seg igjen litt og anerkjenne at ‘det kommer fra et godt sted, men det er ikke realistisk eller effektivt’ – noe vi må innrømme et visst vederlag til, kanskje.
Johan: Jaja, når man vokser opp så er det jo sånn at ‘anarkisten er han farlige fyren i garasjen som lager en bombe’, også gjelder det å bli kvitt den idéen og sette seg ned og avlære dette på et vis – og det må man gjøre selv, for du blir ikke fortalt annet av skoleinstitusjonene. Men det føler jeg har blitt lettere med internett, som også er litt av grunnen til at jeg kom inn i dette. Og også mer spesifikt via USA, med Occupy Wall Street og Black Lives Matter, med en anarkistisk bevegelse som vokser seg frem og er klar for å bruke internett som et demokratisert medium for å bli hørt og organisere seg, og kan bevise ganske klart at de har livets rett i dagens politiske landskap.
Terje: James C. Scott skrev Two cheers for anarchism uten en eneste referanse til anarkistiske teoretikere, men heller bare basert på hvordan folk lever livene sine. Og når det gjelder sosiale bevegelser i USA er det de med minst ledelse som har mest gjennomslag. Ledelsen koopteres inn i det politiske systemet. Og det er tilfellet med de du nevner, at de er nettverk uten konkret ledelse.
Andreas: Det er et stigma festet til anarkisme, mye med tanke på slutten av 1800-tallet, med mye terroraksjoner og nihilisme i bevegelsen, ofte grunnet en ekstremt undertrykkende politisk kontekst. Og anarkister har siden blitt demonisert som noe å frykte.
Terje: Og som blir videreført i den nye ekstremismerapporten, og det er jo bare pissprat alt sammen! Men dét var den første krigen mot terror ja, som var kampen mellom det internasjonale politisamarbeidet og anarkistene. Og 80 % av de attentatene og terroraksjonene var på grunn av politiprovokatører.
Andreas: Ja, det var ofte dobbeltagenter som infiltrerte gruppene, steg i gradene og fikk de til å utføre stadig drøyere aksjoner, eller bare gjorde det selv, for å skape et godt internt fiendebilde for et komfortabelt borgerskap.
Ole: Og historien har gjentatt seg tusen ganger etter det.
Johan: Det hørtes kjent ut ja.
Terje: Og det legitimerte jo da en ekstremt repressiv politikk. 3000 svensker ble utvist fra Norge fordi de var mistenkt for å være anarkister, uten bevis. Også får du hundre år senere den andre krigen mot terror, hvor du ser igjen bruddene på alle grunnleggende rettsprinsipper.