Fra seieren i den kinesiske borgerkrigen i 1949 til sin død i 1976 førte Mao Zedong Kina fra et tilbakestående og splittet bondesamfunn til en industriell stormakt – paradoksalt nok både på tross av og takket være sine megalomane prosjekter og den hensynsløse rovdriften på den kinesiske befolkningen.
Selv om revolusjonen kanskje ikke var noe teselskap, var Mao i likhet med sine diktator-brødre ekstremt bevisst på hva han til enhver tid puttet i seg. Måltidene ble inntatt til faste tider av døgnet: middag rundt klokka 5 på ettermiddagen, nattmat mellom klokka 2 og klokka 4 om morgenen. All mat ble kontrollert av prøvesmakere, hvis oppgaver inkluderte å fiske mat ut av munnen på formannen i tilfelle han skulle sovne ved bordet av sovepillen han alltid tok nøyaktig 20 minutter før kveldsmaten. Måltidene ble stort sett inntatt i ensomhet; hans koner hadde sine egne kokker og spisesaler, barna spiste med tjenerne i førsteetasjen. Lørdag var imidlertid familiedag, hvor koner og barn ble samlet til en felles middag.
Risen kom fra egen gård, dyrket i vann fra de samme kildene som de gamle kinesiske keiserne brukte. Når det gjaldt grønn te var det kun de beste bladene fra Longjing-planten, plukket på den beste tiden av døgnet, som dugde. Yndlingsretten var en Hunan-spesialitet, nemlig Hong Shao Rou (Red-braised pork); ribbe marinert i risvinseddik, deretter karamellisert og krydret med stjerneanis, ingefær, chili og kassiakanel.
Han motsatte seg enhver form for tannpuss, men tygget isteden noen grønne teblader som ga tennene et kvalmende, gusjegrønt skjær
Da chilipepperen ankom Kina fra Amerika på slutten av 1600-tallet, var det i Hunan-provinsen den brennhete paprikafrukten først slo rot. Provinsen sør i landet er preget av fuktige, subtropiske somrer, og kinesisk medisin foreskriver chili som botemiddel mot «kroppslig ubalanse» forårsaket av det hete klimaet. På bakgrunn av dette hevdes det at folk fra Hunan frykter mat som ikke er tilstrekkelig sterkt nok krydret, og det sies at formannen i jakten på sitt capsaicin-fiks sprinklet chiliflak på toppen av vannmelon-skiver. Til den amerikanske journalisten Edgar Snow erklærte han at «alle revolusjonære folkeslag elsker chilipepper».
På tross av hans forkjærlighet for ovnsstekt svart karpe, en spesialitet fra Wuhan-provinsen, erklærte Mao til Josef Stalin under et statsbesøk i Moskva at han «kun spiste levende fisk». Det kan tenkes at formannen refererte til den populære og meget eiendommelige fiskeretten Yin Yang (dead-and-alive fish), hvor en levende fisk fileteres og/eller delvis friteres uten at vitale organer eller andre livopprettholdene funksjoner skades.
Mao var derimot mindre entusiastisk ovenfor frukt og grønt. Men i 1968, midt under Kulturrevolusjonen, oppsto spontant og utilsiktet en av de mest bisarre utslagene av personkulten rundt Mao – det som i ettertid har blitt kalt Mangokulten:
Som en konsekvens av formannens avsmak for frukt (og ikke minst mango), ble en gave i form av en kasse med mangoer fra den pakistanske utenriksministeren distribuert videre til henrykte fabrikkarbeidere i Beijing, som tolket gaven som et symbol på Maos hengivenhet og grenseløse kjærlighet til arbeiderklassen. Gjennom 18 måneder hersket «mangomaniske» tilstander, hvor den gule frukten ble tilbedt som et hellig relikvie. Mango-replikaer og mango-inspirert kunst og håndverk florerte, poesi ble skrevet til dens ære. Etter hvert gikk luften ut av ballongen, men før den tid ble blant annet en tannlege i en liten landsby som våget å sammenligne en mango med en søtpotet, stilt for retten anklaget for ondsinnet sladder og henrettet.
Den unge Mao hadde progressive ideer om verdien av mosjon og frisk luft; Theodore Roosevelt ble lovprist for sin «treningsfilosofi» og fjellturer hvor alle på ekte macho-vis måtte marsjere i bar overkropp ble organisert.
Maos utenomekteskapelige eskapader var talløse, og den selverklærte feministen skrøt av at han simpelthen «vasket kuken med fitte»
Maos definisjon av å vaske seg tok form av et underlig ritual hvor tre-fire tjenere skrubbet og klødde ham litt her og der med en tørr klut, før en av dem stappet et par fingre oppi formannens rektum i et forsøk på å «framskynde fordøyelsesprosessen». Med et selvironisk forhold til sin kroniske forstoppelse, beriket han støtt og stadig sine omgivelser med detaljerte utlegninger om opp- og nedturer på avføringsfronten. Etter en trefning med Kuomintang-hæren i 1947 noterte han på karakteristisk vis: «Jeg driter aldri så regelmessig som når jeg er i kamp». Til gjengjeld var Maos seksualdrift grenseløs. Hans utenomekteskapelige eskapader var talløse, og den selverklærte feministen skrøt av at han simpelthen «vasket kuken med fitte». I løpet av livet fikk ham med sine fire koner og elskere minst 13 barn. Da formannen døde i 1976, var kun tre av barna fremdeles i live.
Martin Østtveit