Etter en lang periode med vinter i hovedstaden. Der folk hutret forbi tørrskodd. Med rennende neser og dårlige lunger, fra alt svevestøvet. Hvor vi gikk med faste skritt uten frykt for hva bakken plutselig kunne by på. Er sørpa tilbake.
Igjen hopper vi fra brøytekant til brøytekant i et desperat forsøk på å unngå å havne ankeldypt i en svart pøl av halvsmeltet snø, salt, og rester av asfalt og gamle bildekk. Der den ene hundebæsjen etter den andre, titter fram under det smeltende laget av brunsvart snø, og menneskets unnlatelser. Hvor det eneste anstendige fottøyet er cherrox.
Men i all denne elendigheten av forurenset gammal moro. Kan vi, hvis vi stopper opp, og finner våre indre vegetative sjelsevner. Merke at lyset har meldt sin ankomst. Og at selv om vinteren trolig vil feste sitt grep i flere omganger ennå. Så kan vi med rimelig sannsynlighet. Også kunngjøre. At det tross alt. Vil bli vår. I år og.
Mari L
