Trump som avsløring, ikke avvik
Det er et merkelig skue å følge kommentariatets ordskifte, den plutselige oppvåkningen. I flere tiår har norsk offentlighet stort sett forsvart en stadig dypere avhengighet av USA – kulturelt, økonomisk, teknologisk, militært og politisk. Amerikanske baser på norsk jord. Amerikanske jagerfly. Amerikansk etterretning. Jevnlige besøk av Amerikanske krigsskip, med eller uten atomvåpen. Deltakelse i amerikanskledede kriger, og maritim patruljering i Sør-Kina-havet. Alt dette ‘ga mening i sin tid’, får vi nå høre. Fra pressen, orlogskapteiner, ministre og påtroppende partiledere. Problemet er først og fremst Donald Trumps sjokkerende upålitelighet den siste tiden.
Men dette er en beleilig omskrivning av historien.
For det USA representerer i dag er ikke et brudd, men en kontinuitet. Ulike presidenter har hatt ulik stil, men strukturen har vært den samme: en hegemon som setter egen makt over folkeretten, og som rutinemessig bruker militær og økonomisk tvang for å forsvare dollarhegemoniet og forme verden etter egne interesser. Clinton, Bush, Obama, Trump og Biden har til felles at de alle har videreført denne logikken – i det globale sør, i Øst-Asia, i Irak, Afghanistan, Jemen, Syria, Libya, og i den ubetingede støtten til Israels okkupasjonspolitikk.
Fremstillingen av Trump som et dramatisk avvik tilslører at staten viljefullt har investert nesten all sin sikkerhetspolitiske kapital i hendene på en stat som gjennom hele etterkrigstiden har vist forakt for internasjonal rett når den kommer i konflikt med amerikanske interesser. Og nå er det tilsynelatende for sent å snu.
Strukturell vold
Særlig påfallende er tausheten rundt økonomisk krigføring. Vestlige sanksjoner omtales ofte som et sivilisert eller mykt alternativ til militær makt. Men dette er en språklig forskjønnelse av strukturell vold. En ny forskningsrapport fra The Lancet viser at ensidige sanksjoner, særlig fra USA og EU, er knyttet til rundt en halv million ekstra dødsfall årlig globalt, hovedsakelig gjennom svekket helsevesen, mangel på medisiner og ødelagte forsyningslinjer. Over tid – siden 1970-tallet – snakker vi om dødstall på rundt 38 millioner mennesker.[1]
Dette er ikke utilsiktede bivirkninger, men velkjente konsekvenser.
I 1996 ble daværende amerikansk utenriksminister Madeleine Albright spurt om sanksjonene mot en tidligere alliert, som ifølge FN-anslag hadde bidratt til at rundt en halv million irakiske barn døde. Svaret hennes var uhyggelig nøkternt: «We think the price is worth it». Uansett hvordan man vurderer det eksakte tallet, står utsagnet igjen som et konsentrat av vestlig realpolitikk: sivile liv kan ofres dersom den geopolitiske gevinsten anses stor nok.
Sanksjoner er bare én side av denne historien. Myntens andre side er økonomisk globalisering, slik den ble påtvunget store deler av det globale sør gjennom IMF og Verdensbanken. Strukturtilpasningsprogrammene fra 1980- og 90-tallet – med privatisering, kutt i offentlige budsjetter og liberalisering av kapitalmarkeder – har i en rekke land ført til svekket helsevesen, økt dødelighet og varig fattigdom. Chile, Nicaragua, Sør-Afrika, Kongo, Haiti, Filipinene, Brasil og Mexico er ikke eksempler på mislykkede stater, men heller samfunn som ble tvunget inn i ressurs- og gjeldsfeller til fordel for globale kapitalstrømmer.
Hver og en av disse, og mange flere, er tragiske sagaer om matkriser og avhengighet som vedvarer enda. Haiti viser denne logikken i sin mest brutale form. På 1990-tallet ble landet presset av IMF, Verdensbanken og USA til å liberalisere landbruket og senke tollmurene. Resultatet var at lokal matproduksjon kollapset under presset fra subsidiert amerikansk eksport. Haiti gikk fra matsuverenitet til total avhengighet. Da matvareprisene eksploderte i 2006–08, brøt det ut opptøyer. Som Walden Bello har vist, var ikke dette et naturfenomen, men resultatet av tiår med strukturtilpasning. Det som i Vesten ble kalt frihandel, ble i praksis en politikk som fratok millioner mennesker retten til å spise.
Kairos-øyeblikket saboteres
I lys av dagens debatt om BRICS er erfaringene fra Sør-Afrika etter apartheid særlig opplysende. Da ANC overtok regjeringsmakten i 1994, lå det ambisiøse planer på bordet: landreform, nasjonalisering av sentrale sektorer, omfattende boligbygging og universell tilgang til vann, sanitær og helsetjenester – tiltak ment å rette opp den strukturelle uretten apartheidregimet hadde skapt.
Men disse planene ble raskt møtt med advarsler om kapitalflukt, valutakrise og økonomisk isolasjon. Under press fra internasjonale finansinstitusjoner og markedsaktører la ANC kursen om. Resultatet ble en økonomisk politikk preget av liberalisering og privatisering, blant annet av vann- og elektrisitetssektoren, mens landreform og nasjonalisering ble lagt til side.
I et intervju med Paul Kingsnorth i 2001 beskrev det høytstående ANC-medlemmet Michael Sachs situasjonen med uvanlig åpenhet: «Du kan ikke bare redistribuere ting i dag. Du må spille spillet. De ble
beseiret i Chile og Nicaragua. Vi oppnådde demokrati i 1994 – og ble umiddelbart konfrontert med globaliseringen. Det var en grenseløs seier for finanskapitalen.»
Innen dette tidspunktet hadde ANC allerede mistet betydelig støtte i befolkningen. Privatiseringen av grunnleggende tjenester førte til omfattende sosial uro, og ifølge samtidige anslag opplevde millioner av sørafrikanere å få vann og strøm koblet fra fordi de ikke kunne betale. Kingsnorth oppsummerer det treffende i sin nye bok Against the Machine: «Det var ikke lenger kanonbåter eller kolonitropper som håndhevet makten – prosessen var den samme, men den hadde fått et nytt navn. Nå kalte man det utvikling».
Dette er ikke globaliseringens uheldige bivirkninger. Det er dens indre logikk.
Appeasement i vår tid
Likevel insisterer norsk offentlighet på at vår sikkerhetspolitikk har vært klok og verdibasert. Når det hevdes at amerikanske baser ‘ga mening da avtalene ble inngått’, er det verdt å spørre: Når var det noensinne uklart at USA var en stormakt som systematisk satte folkeretten til side? Var det under invasjonene av Irak, eller ødeleggelsen av Libya? Under den langvarige støtten til Israels apartheid-regime, eller det påfølgende folkemordet i Gaza under Biden?
Ingen av disse hendelsene synes å ha utløst den samme prinsipielle tvilen som nå rettes mot Trumps USA. Det er først når amerikansk maktbruk begynner å berøre europeiske interesser direkte, og trusler rettes mot naboland, at språket endrer seg. Og det er kanskje naturlig, men også avslørende.
Når USA bryter folkeretten i andre deler av verden, har det lenge blitt omtalt som realpolitikk. Når samme maktbruk skaper usikkerhet i Europas nærområder, begynner man plutselig å snakke om autoritære tendenser. Like fullt vedvarer mantraet rundt at ‘idealisme er en luksus vi ikke har råd til’, som om ettergivenhet og dobbeltmoral er bærekraftige politiske strategier.
Den pågående debatten om Grønland, avviklingen av Etikkrådet, 
uthulingen av fredsprisen, spetakkelet i Davos, samt Epstein-filenes avsløringer av en dypere rott i reisverket, gjør dette paradokset tydelig. Det har tydeligvis vært en åpen hemmelighet blant styringseliten at etiske regler og global stabilitet er langvarige illusjoner. Og det er verdt å merke seg at denne innsikten ikke ledsages av ansvar, men av en oppfordring til å leve med konsekvensene.
Når det nå argumenteres for at Norge bør koble seg tettere på Europa som et ‘fungerende fyrtårn for folkeretten’, er det verdt å merke seg hvor sent denne retorikken har meldt seg. I lys av Europas handlinger de siste årene, fremstår dessuten beskrivelsen som halvhjerta.
Om poenget er ubehagelig, er det nettopp fordi svaret er så nærliggende. Det peker mot en dyp inkonsistens i vår selvforståelse. Det som fremstilles som en ny moralsk oppvåkning, ligner snarere en forsinket erkjennelse av egen sårbarhet og medskyldighet.
USA har forandret seg, men er likevel seg selv lik. Problemet vi kan forholde oss til er at Norge i lang tid har kalt avhengighet for strategi, og rå maktpolitikk for ansvarlighet. Samtidig har vi oversett innlysende faresignaler, og til og med deltatt i dem. Suverenitet og samvittighet forsvant ikke over natta. Den ble gradvis byttet bort, mens vi klamret oss til et selvbilde som ikke tåler lyset.
Andreas Nordengen
[1] The Lancet: Effects of international sanctions on age-specific mortality: a cross-national panel data analysis
Bilder: NRK