Stolthet og forfall

Stakkars Jens er i hardt vær, denne gang for overseelser som minner om de han ellers kommer seg unna med, som ellers har vært helt gjengs hittil, og som han parallelt har bygd en velrennomert karriere på. Betyr dette at media og folket endelig har nådd en viss tålegrense for den urett som ikke rammer dem selv? For den har vi tålt vel og lenge nå.

Denne teksten argumenterer for at den normaliserte dobbeltmoralen i politikken på sentrumssida er grunnleggende årsak til fascismen gjenoppstandelse i Vesten, med stakkars Jens som kroneksempel i nasjonal sammenheng. Vi slår også fast at dette valget kan handle mer om utenrikspolitikk enn på lenge, med så mange sjokkerende utviklinger der i gården.

Det ekstreme sentrum

Det fins egentlig ikke noe som heter sentrum eller radikal eller ekstremistisk. Disse termene betyr ingenting uten først å ha etablert en standard, som et satt sentrum. Fortrinnsvis av en seierherre. I dag er rasisme og slaveri ansett som ytre-høyre ekstremisme, men for 200 år siden var det sentrumsnormen. Slik ting forskyver seg nå. Kanskje fremtidens ‘ekstreme ytre-venstre’ idéer innbefatter krav om en sunn atmosfære å puste fritt i, eller at vann er en menneskerett?

Liberalisme, ideologien som vant forrige verdenskrig og bygde verdensordenen vi enn så lenge lever i, definerte seg i så måte som sentrum – et fort av fornuft omgitt av ekstreme, radikale, konspirasjonsteoretiske og fanatiske horder på alle kanter. Barbarer ved portene. Nå som verdensordenen skranter, er det imidlertid verdt å undersøke årsakssammenhengene nøyere.

Kortversjonen for Vestens utvikling de siste 40 åra er at sentrumsliberalismens omfavnelse av nyliberalisme og dobbeltmoral banet vei for endetidsfascismens triumf.[1] Ofrene for denne politikkens verste overgrep finner du i Gaza og Vestbredden, i Jemen og Syria og Libya, Irak og Afghanistan, Honduras og Haiti, Somalia og Sahelbeltet, i asiatiske sweatshops og afrikanske gruver, m.fl.

Men det er tydelig at økonomisk globalisering også har gått hardt utover forsømte arbeiderklasser innad i Vesten også, som i frustrasjon og ensomhet har søkt ut mot landskaper på ytre-høyre. Terrenget er ikke er helt kartlagt ennå, og det er mange rare sammenhenger, og bevegelsen mangler klare mål, etos og sammenhengende filosofi. Fra utsiden fremstår den som en krysning av kristen etnonasjonalisme og teknoføydalisme, som fremstår mer som et parasittisk vertsforhold mellom svindlere og ofre — mandige og sterke ledere som egentlig bare utnytter folks frykt og håpløshet — enn en sammenhengende bevegelse. På tross av dette har bevegelsen en åpenbar appell hos mange frustrerte folk, ofte velmenende og utstyrt med tilsynelatende legitime ankepunkter rettet mot en pil råttent system ledet an av sentrum.

For, er det noen voksne i rommet i denne verdensordenen lenger? Hvor er makten bak ordene, eller hensynet til historien? Der den alltid har vært, kanskje — på slaveskipet Le Voltaire, hvor det populære skuespillet Alzire om en urfolks-prinsesse sin kamp for frihet ble spilt oppå dekk, mens brutalt kidnappede mennesker lå lenket under dekk med det verste stadig foran seg.[2]

Disse sterke lederne (kremt engstelige mannebarn) vet nettopp å kapitalisere på sentrumsliberalismens pinlig åpenlyse hykleri, og samtidig skape frykt og avsky for andre ofre for systemet, heller enn de ekte parasittene – kapitaleierne og maktutøverne. Ved at de peker på legitime ankepunkter mot hykleriet til såkalte globalister (i deres ord), og denne elite-gruppens arrogante avsky og totale frakopling fra realitetene på bakken, flokker folks skjøre egoer til de enkle forklaringene på ytre-høyre.

«Det er ikke fordi de har disse store åpenbaringene om at masseslakt av palestinere er galt … det er en stor og stolt liberal-sentrisk tradisjon å stå på riktig side av historien bare når det relevante øyeblikket til å gjøre det har passert. Vi ser den gode liberale tradisjonen repeteres nå, av Keir Starmer, Macron, Carney, Merz, og andre ledere som kun er i stand til å fordømme først nå. Men likevel ikke stoppe Israels aktiviteter på dette punkt».[3]

Sentrumsliberalismens veikhet er dermed indirekte årsak til ytre-høyre bølgen, derfor angriper vi dem her nå. Ikke på grunn av noen slags hestesko-teori, eller hemmelig svakhet for ytre-høyre. Nei, tvert om fordi handlinger har konsekvenser, og de bør påpekes når de benektes og bortforklares. For om de ikke anerkjennes, om ikke de tiltalte tillater et minimum av anger og endret atferd, så vil det bare fortsette å gjenta seg selv. Og det er i så fall svært synd, for er det noe vi bør lære av historien nå, for å unngå at grusomme ting gjentar seg, så er det at de landene hvor sentrum og ytre venstre samarbeidet godt kom ikke fascismen til makta.[4]

Sjarmoffensiv

Hvilket bringer oss til Jens (kan vi kalle deg Jens?).  For samtidig som bombene haglet over Gaza kom denne bortkomne adelsgutten hjem fra det store utland, med nye vinkler i uniformen og Bildeberger-maska på halv tre. Og det modige fornyede Arbeiderpartiet gikk med et pennestrøk opp 10 poeng på målingene. På Dagsrevyen hyllet Jens frihandel, i møte med Trumps tariffer, og folk flest klappet med.

Ifølge Naomi Klein er det er mer typisk konspi-høyre å gå etter enkeltpersoner, og blåse de opp til onde nettverkselitister, mens ræddis-venstre oftere kritiserer strukturer. Men Jens fanger såpass mye av det politiske fenomenet ‘sentrum’, og personifiserer det hele så forbanna nasjonalromantisk, at det måtte bli han denne gangen (ingenting personlig, stilig type altså).

Jens fremstod som en verdensvant tungvekter i sin triumferende hjemkomst. En mann som har taklet tøffe forhandlinger og utsvevende fester med verdens store maktaktører i en årrekke, tungvektere i en hard industri, og han har balansert seg mellom internasjonale prinsipper og realpolitikkens kalde fronter, alt uten å miste den nissete sjarmen sin – det gutteaktige fliret han delte med Støre da han mottok posisjonen som finansminister i våres, og kort tid etter på vei til Trumps ovale kontor gir tydeligvis gjenklang hos folk flest.

Propagandaoffensiv

Dette skjer i kombinasjon med en rekke stadig mer skamløse propagandaoperasjoner ut av sentrumsfestningene som preger Vestens neoføydale landskap. Hundrevis av tankesmier og titusenvis av lobbyister[5] jobber på spreng hele tiden for å få den selvspisende logikken som har gnagd på Vesten i århundrer til å gå opp – samspillet mellom brutal imperialisme og idealistiske opplysningsverdier. Sprekkene i denne logikken spriker mer enn på lenge, mellom Vestens aktive forsvar av Folkeretten og angivelige humanitære verdier i Ukraina, og de samme aktørenes grove medskyldighet i og rettferdiggjøring av Israels apartheid-regime og folkemord i Palestina.

Vi har tidligere fått servert glansbilder av Obama og Bill Gates og CIA-sjefene via Netflix, av stilige Macron i intense forhandlinger med Putin i dagene rundt invasjonen av Ukraina. Og nå i våres av vår kjære Jensemann som NATOs generalsekretær i Facing War. Sistnevntes ensretting mot Ukrainakrigen er et nobelt forsøk på å fronte det selektive narrativet om Vesten som forsvarer av demokrati og internasjonale lover, i kamp mot autoritære krefter.

Samtidig begår Israel folkemord på Gazastripen og etnisk rensing på Vestbredden, med uunnværlig støtte innen propaganda, økonomi og våpen fra de samme stormaktene i NATO som Jens representerte – Frankrike, Storbritannia, Tyskland og USA, for ikke å snakke om EU under Ursula von der Leyen. Men det kommer ikke fram i dokumentaren, selvsagt. For det er noe helt annet

Det hadde vært mer interessant å sett dokumentarister på innsiden filme Jens når han leser brevet fra FNs spesialutsending Francesca Albanese, hvor han må bortforklare hvordan Oljefondets investeringer i apartheid og folkemord gjør Norge medskyldige i forbrytelsene som pågår, ovenfor folket og sjefen sin. Han kunne spunnet elegante fortellinger om hvor komplekst alt dette er, vist til retorisk kritikk og forklart hvorfor dette ikke er hykleri av groveste sort.

Ellers hadde en scene i kapitalismepornografiske ‘Innsiden av Oljefondet’, hvor Tangen må rettferdiggjøre disse samme investeringene med vage henvisninger til Etikkrådets ekspertise på tema gjort seg. Slikt kunne gjenreist et snev av tillit til medienes kritiske sans ovenfor maktaktørene som tar slike udemokratiske avgjørelser på vegne av nasjonen.  Men akk nei, i stedet fortsetter de å fornærme folkets intelligens, og klør seg samtidig i hodet over hvor det ble av tilliten til våre ledere.

Først når skandalen omsider er avslørt, og har gått sin runde på rød løper i mediebildet, reagerer og beklager Jens seg, med Tangen på slep. De angrer på at de ikke så hvor problematisk dette var tidligere. De sier de har det fulle ansvaret iallfall, uten at øvrige konsekvenser inntreffer umiddelbart. Vi får vel se til valget.

De gode bombene

Euforien rundt Stoltenberg-effekten har dempet seg, og skandalen har kanskje gått utover omdømmet. For oss som har fulgt halvveis med, er det heller underlig at folk blir overrasket. Jens har en imponerende CV å vise til, fra toppjobb til toppjobb i maktens høyeste echeloner. Slik det i visse vulgære kretser er status med høy ‘body count’ i overført betydning, er det tilsynelatende en viss status i ordets rette forstand i disse maktkretsene Jens omgås. Slikt tyder på realpolitisk tyngde, og en samvittighet under kontroll. En CV målt i krigsforbrytelser og bortforklart hykleri danner seg i forlengelse av dette, som viser høy kompetanse i å se bort fra lyssky aktiviteter når de er ubeleilige for de rette folka, noe som gjør Jens svært attraktiv på jobbmarkeder som etterlyser slike kvaliteter.

Snakk om mannfolk som tenker på Romerriket flere ganger dagen.

Særlig én ting står seg ut på denne CV-en, og i denne sammenheng; Libya. Et sårt tema for mange. ‘Er vi ikke ferdig med det enda?!’ spør folk. ‘Gaddafi var en gal diktator, og måtte fjernes’. Og Gateavisa har skrevet mye om han tidligere[6], dog litt vel rosenrødt for noen i nåværende redaksjon. Så vi skal ikke pirke for mye borti såret, selv om det ser infisert ut.

Det har sett stygt ut en stund, dessverre. Også lenge før stats-stuten selv bekreftet i 2018 at han hadde gjort det samme igjen, om han måtte.[7] Vi må bare anta at han vet hva han snakker om, siden alle syns han er så smart — at han kjenner detaljert til de lokale, nasjonale og regionale konsekvensene, de demografiske, økonomiske, politiske og klimatiske konsekvensene for sivilbefolkningen han hevdet å støtte så inderlig sommerhalvåret 2011:

• Verdensbanken anslår at BNP per innbygger falt ~50 % i perioden 2011–2020 og at landet har tapt et helt tiår med vekst.
• Det er godt dokumentert at Libya ble et transittland og hovedavreisepunkt for middelhavsruta for flyktninger fra sub-Sahara Afrika etter Gaddafis fall, som førte til den dødelige båtflyktningsbølgen for ti års tid siden (og som vedvarer), og som i sin tur bidrar til å styrke ytre-høyre krefter i Europa.
• Det er bekreftet at disse flyktningene ofte ble grovt mishandlet, kidnappet og solgt på åpne slavemarkeder i Libya. EUs støtte til libysk kystvakt hindrer båtenes overfart, men returnerer flyktningene til overgreps-leirene.
• NATO bombet sivil infrastruktur med kritisk funksjon som skapte vannkrise, med avbrudd i forsyningen fra det storstilte vannrørsprosjektet ‘Den store kunstige elva’ (GMMR). Senere år har væpnede grupper kuttet vann som pressmiddel.
• Oljeproduksjonen går fortsatt i berg-og-dalbane pga. gjentatte militsblokader og krig, som igjen driver budsjettkriser, inflasjon og strømbrudd.
• Gullreservene som skulle understøtte den afrikanske dinaren er i stor grad fryst og plyndret i etterkant av intervensjonen.
• Ingen etterkrigsplan førte til statskollaps og borgerkrig. IS, al-Qaida og andre militser og jihadistnettverk utnyttet vakuumet etter at deres fiende Gaddafi var fjernet fra makten.
• Det førte også til omfattende spredning av libyske våpen til naboland i regionen og Sahel. Stormakter som UAE, Russland og Tyrkia har siden brutt FNs våpenembargo og gjort Libya til arena for stedfortrederkrig.
• Alt dette har økt Afrikas avhengighet av ekstern sikkerhet og finans, mens regionale institusjoner ble undergravd og AUs forsøk på politiske løsninger ble tilsidesatt.

Vi får nesten også anta at Jens visste, iallfall innen intervjuet i 2018, at Sarkozys Frankrike hadde en egen agenda for å skjule korrupt virksomhet med Gaddafi (han har sittet i retten i hele vår), og at Obamas USA fryktet for dollarhegemoniets dominans dersom gulldinaren ble grunnlag for nytt valutasystem i Afrika, slik Wikileaks avslørte via Clintons e-poster.

Vi antar at Jens visste hva han gjorde, og motivene til dem han gjorde det med, og at han likevel syns NATOs bombetokt over nord-Afrika, var riktig avgjørelse. På tross av at toktet gikk langt utover FNs sikkerhetsråds mandat om å beskytte sivilbefolkningen (vedtatt på grunnlag av en feiloversatt tale som ble blåst opp i vestlige medier), og på tross av at den Afrikanske Unions ledere insisterte på å fly til Tripoli for å løse krisen diplomatisk, men ble fysisk nektet av det uavlatelige bomberegnet som Norge stolt var en ivrig bidragsyter til.[8]

Gaddafi var ingen helgen, bevares. Det holder vi oss for gode for å hevde, overlater slikt til campister som Steigan, som romantiserer alle ofre og fiender for Vestens globale imperialisme. Men han var heller ingen entydig djevel. Heller et mangefasettert menneske, som de aller fleste er — også pikenes Jens. En brutal og stormannsgal diktator i mye av hans virke, karikert på det groveste i Sascha Baron Cohens The Dictator, som samtidig bygde Libya til å bli Afrikas mest stabile velferdsstat.

Klargjøring

Vi skal ikke gå i fella som mange går i – hvor ens legitime kritikk av politisk og økonomisk imperialisme, være det russisk eller kinesisk eller vestlig, blinder en for deres fienders hang til samme type forbrytelser. Den noble forakten for én type (stats)terror gjør at man romantiserer deres argeste fiender, være det Iran eller Israel eller Libya. Dette omtales ofte som grov anti-imperialisme[9], eller campisme; en type ideologiske skylapper som ofte følger med politiske kampsaker, særlig blant leninister.

Dette fenomenet skjer begge veier, svært synlig i Debatten 20. mai. Hvor Aage Borchgrevinks legitime ankepunkter mot Putins Russland gjør at han ikke kritiserer Vesten i det hele tatt – tvert om angriper han den forfulgte journalisten Julian Assange annetsteds[10]; eller at Glenn Diesens legitime ankepunkter mot NATOs geostrategiske framferd gjør at han bevisst overser Sino-russiske forbrytelser. Fanget i hvert sitt narrativ, to tapte sjeler svømmende i en fiskebolle, år etter år … Inntil spindoktor Søreide måker til med par-tre uppercuts som vitner om noen runder i ringen før, brede sveip og teppeavvisninger og hersketeknikk og personangrep — i rettskaffen harme gyver hun løs på agenter for ondskapens imperium. For dette har Putin gjort. Og all snakk om Israel er whataboutism, tenk! Og forresten er disse 12 militærbasene faktisk ikke militærbaser i det hele tatt, men heller omforente områder som Trumps USA har juridisk suverenitet over. Og basepolitikken som var grunnmur under den kalde krigen, er ikke lenger hensiktsmessig strategi.[11] Så det så.

Snakk om nyttig idioti.

Akk ja. Om historien sluttet da muren falt, så startet den tydeligvis opp igjen 24. februar. Eller var det 7 oktober? Vi går i surr.

Uansett, alle gjør det. Og alle har rett. Vi burde være sinna på onde imperier. Bare så lenge det onde imperiets erkefiende, en rivaliserende aktør i samme brutale spill, ikke romantiseres i prosessen som helten i historien. Slike typer narrativer er symptomatisk for den vestlig-dualistiske mono-myten, men det er på tide å vokse ut av den. Og det tror vi folk flest gjør. Det er heller politikken og media og markedet som lægger. Iallfall i versjonene de serverer oss med. Der karikeres den ene maktaktøren som slem, og dennes fiende som snill. Og da kan vi ikke ha debatter med kontrære versjoner av saken, eller historisk kontekst og nyanser. Da må vi ha TV-underholdning, og rikskringkasteren disker opp så det gnistrer i studio.[12]

Verdivalget

Norsk utenrikspolitikk beskrives ofte som en balansegang mellom verdier og interesser. Idealer om hvordan verden bør være må tilpasse seg realpolitiske hensyn, angivelig for å opprettholde freden og velstanden vi har blitt så godt vant til her til lands. Det forvrengte selvbildet av oss som oljeland og klimanasjon, krigsprofitør og humanitær stormakt, er nødt til å være en vrien balansekunst for nasjonens strateger. Å manøvrere skuta smidig gjennom geopolitiske endringer og tektoniske skifter uten å hverken miste seg selv eller statens internasjonale maktposisjon, krever teft og styringsdyktighet.

Høstens valg er nasjonens mulighet til å utføre sitt demokratiske rituale, hvor myndige og informerte statsborgere får anledning til å vise sin politiske reaksjon på tidene vi lever i, og lederne vi lever med. Og som alle vet, er det litt av hvert å ta tak i. Tempoet har akselerert og innsatsen er høynet betraktelig. Vi er bare halvveis inn i tiåret som vil bli kjent som noe à ‘det harde 20-tallet’ i ettertiden. Og den liberale verdensordenens politiske paradigme nærmer seg slutten av sin 80-års syklus.[13]

Klima, krig, hybridkrig, folkemord, strukturell vold, fascisme, pandemi, fattigdom, depresjon, sabotasje, statskupp, tek-oligarki – dette er utslitte begreper med referanse til reelle og hjerteskjærende fenomener som strekker seg langt utover de korte assosiasjonene vi ofte trekker ut av dem. Fenomener med ringvirkninger som skyller innover lille Norge også, som påvirker oss direkte hver dag.

Stockholmsyndrom

Den åpne hemmeligheten Jens og kompani manøvrerer seg etter, er at Norges sikkerhetspolitikk er avhengig av imperialistiske stormakter smidd i opplysning og industri, slaveri og folkemord. De har listig levd med det moderne paradokset i å preke om naturens under og universelle rettigheter samtidig som de begår økomord og folkemord over en lav sko i flere århundrer.[14] Dette er spillet som spilles, det realpolitiske farvannet vi navigerer oss gjennom.

Om ondskap er å bevisst ofre en sivilbefolkning for egen gevinst, fins det hold i argumentene som peker på at NATOs egeninteresse og Jens’ personlige karriere kom godt ut av bombetoktet. Om dumhet defineres som trua på at man kan bombe demokrati og frihet inn i folk uten å ta innover seg historiske erfaringer fra kolonihistorie, kald krig og krigen mot terror, så kan det hende det også passer delvis som årsaksforklaring. Sannsynligvis er det trygt å anta et tredje alternativ, at Jens var og er en informert, strategisk og rasjonell aktør innenfor et imperialistisk system, hvor hensyn til allianser, posisjon og prestisje veier tyngre enn humanitære konsekvenser. Han handlet som en funksjonær og forvalter av vestlig makt, fremfor å utvise personlig ondskap eller dårskap. Og det avslører en større systemisk dynamikk innad i NATO og Vesten.

Narrativet om Vesten som demokratiets forkjemper i møte med autoritære krefter, rakner i sømmene når handlingene de rettferdiggjør med idealistisk retorikk stadig resulterer i vold, utbytting og kaos. Nå, godt inne i ‘den nye kalde krigen’, fremstår det vedvarende forsvaret av Libya-krigen og benektelsen av konsekvensene som en kontinuitet av den opprinnelige kalde krigens logikk – en god blanding selvbedrag, systemlojalitet, kynisme og imperiell realpolitikk.

For et par år siden skildret Henrik Thune sine erfaringer fra innsiden av diplomatiet i boka ‘Strengt fortrolig’, hvor han definerer Norges paradoksale dobbeltrolle som fredsmeglende tredjepart og aktiv bomber, og hinter til at norsk diplomati erfarte at de i praksis ble utspilt av stormaktenes agenda om regimeskifte. Jonas og Jens på hver sin side av dette gjerdet, men stadig hånd hånd i etterdønningene, med et forvirret Storting delvis informert på SMS. Det må ha svidd for Jonas å måtte parere selvmotsigelsene han ble påtvunget mens bombene regnet, og diplomatenes talløse timer gikk opp i røyk. Håper det fortsatt svir, særlig nå som de står og gliser nissete inn i kamera, som to gamle kamerater i kamp. Mens etoset de står på smuldrer opp under dem.

Tenk hvor mye stødigere de hadde stått mot høyrekreftene nå, om de ikke hadde stått med høyrekreftene da. Om Jens ikke hadde latt seg pirre av den politiske spiralen som lot NATO-lojalitet overstyre diplomatiet, og regjeringen hadde hatt baller til å gjennomskue og avvikle seg fra franske, britiske og amerikanske motiver for regimeskifte, så hadde AP og SV og hele den norske nasjonalstaten hatt mer legitimitet og integritet idag – to undervurderte og uvurderlige kvaliteter å ha som internasjonal aktør. En sjelden valuta, og en tapt kunst her i Norden. Land med langt mindre makt og ressurser utviser langt større verdighet.

Vår langstrakte nasjon kunne vært noe annet utover denne imperielle logikken. Eller kunne vært, burde vært. Burde vært. I farlig farvann tillit mellom passasjerene og besetningen avgjørende, og mellom besetningen og andre skips besetninger. Ledere med mot står støtt og kategorisk på prinsippene de messer om, ikke motvillig slepe bena etter seg først når de blir stilt til veggs – for så å skryte av det. Slik de slepte bena på reell handling mot apartheid i Sør-Afrika, slepte de bena på apartheid og folkemord i Levanten.

Alenegang er ugunstig for oss, sies det, selv om enkle handlinger som å anerkjenne Palestina i realiteten bare betyr at vi sluttet oss til 140 andre nasjoners opptrådte sti. Alenegang vil altså si å gå utenom de overnevnte maktenes konsensus – det ‘internasjonale samfunnet’ vi hører så mye om – demokratiene i den frie verden, som tilsynelatende består av et knippe tidligere stormakter med svært selektivt forhold til sannhet og internasjonal lov.

Skolegården

Fordi nasjonens kollektive personlighet er konfliktsky og ettergivende avstår vi fra alenegang, i frykt for å spille rollen som utskuddet i den regionale gymgarderoben full av AXE og testo og sammenlignbare body-counts. Dette skjulte patriarkatet (fallos quo) står fortsatt ved alle viktige spaker i Vestens imperielle maskineri.[15]

Vi trenger ikke en gang å nevne Trump for å se motmaktskampens overlapp med feminismens gjenstående kamp. Den norske staten frykter å fornærme Exit-aktige fratboys i dress som Macron og Starmer, eller balldronningen von der Leyen, eller mer avmålte Merz og Carney, selv når de aktivt roper ‘mere blod’ mens torpedoen deres, den nylig utviste psykobølla Bibi dæljer løs på den magre utvekslingsstudenten som ser annerledes ut, fordi han sa imot dress-bøllenes aggressive atferd.

Helt til det ikke er gøy mer, til resten av skolegården protesterer. Noen spakt, andre høylytt. Alle med ulike agendaer, men delt menneskelighet. De aller fleste dog uten voldsmakt til å intervenere fysisk. Etter hvert blir heiarop til stillhet, og retorikken endres. Gutta i dress rister nå på hodet og klapper hverandre på skulderen over hvor fælt men nødvendig det hele var, siden Bibi bare forsvarte seg. De klør på kjakan og nikker bedrøvet over behovet for å få det hele til å slutte. Før guttungen blir ordentlig skadet, eller resten av skolegården innser sin makt.

Selv om de rister på hodet og himler med øynene over at Bibi har slitt seg løs fra båndet — han de selv har mobbet nådeløst helt siden barnehagen, og ga traumefremkallende grisejuling til i fjor, og som de nylig omgjorde til en psykotisk torpedo i deres tjeneste –, slår de imidlertid fortsatt ring rundt slåsskampen, med grep om hverandres nakker, så resten av skolegården ikke kan bryte inn. Også de fleste av guttungens mange sterke fettere ser på, i frykt å bli Bibis neste offer.

Og bak dem igjen står vesle Jonas og Jens, de nyrike brødrene som forvalter husholdningen til slekta som bor på det flotteste bjerget med attraktiv sjøutsikt. De lurer på hvem av kusinene sine de skal høre på – den lille brillejesusen til venstre med hjertet i hånden, som gråter over hva hun bevitner; eller odelsjenta til høyre, som brødrene alltid har crusha hemmelig på, og som ser enda mer opp til gutteklubben og truer med å overta brødrenes posisjon i skolegården.

Alenegang er for farlig i denne store dammen, sies det. Men zoomer vi ut og ser hele skolegården, ser vi at flere og flere står seg ut i konkrete forsøk på å spenne bein på den bromantiske sirkelen. Ikke bare rivaler, men også andre ofre for gutteklubbens herredømme i skolegården. De har vokst på seg mot igjen: Irland, Spania og Sør-Afrika. Nølende kommer Nederland, Belgia og Australia etter.

Jonas og Jens har tydeligvis ikke hørt om det å lede ved eksempel, eller å inspirere med handling. De ligger heller lavt i båten, og prøver å glede alle ved å gjøre motvillig oppfylle minimumskravene i en slik situasjon. De ender dermed opp med å få alle mot seg – fra aksjonærer til aktivister.

Hvor er de voksne i rommet? De er ikke her i skolegården. Den skamløse guttegjengen fortsetter å imitere de voksne, inntil sirkelen deres blir brutt med makt og slåsskampen avbrutt. Først da vil overgriperne og deres medskyldige stilles til ansvar for sine handlinger, og mangel på handlinger som sådan.

Appeasement i vår tid

Britene vant fregattkontrakten, gratulasjoner er på sin plass. Vi blir fortalt at valget stod mellom fire sentrale aktører i guttegjengen, nok et falskt valg tredd nedover hodet på folket (som den hobbesianske dikotomien bakt inn i selve kjernen av vestlig tankegang, i valget mellom voldelig anarki eller autoritært herredømme – hvor sentrumstankegang beleilig nok fremstår som en gylden middelvei). Britene er ikke bare medskyldige i folkemord i kraft av våpensalg og propaganda, de er per definisjon direkte skyldige i krigsforbrytelser ved å systematisk forsyne et aktivt folkemord med etterretning fra RAFs spionfly Shadow R1 over Gaza i en årrekke. Valget ble gjort i øyemed av langsiktig strategisk partnerskap, og i realiteten var det bare disse fire med teknisk kapasitet til å møte Norges behov (iallfall slik målestokken er definert innenfor rammen av NATO-kompatibilitet og stormaktsavhengighet). Det kunne ikke falt regjeringen inn å bruke denne kontrakten, eller andre investeringer, som pressmiddel mot disse fire krigsforbryterne og krigsprofitørene. For alenegang er farlig. Og vi er av typen som heller puster lettet ut over at gjengen tolererer våre moralske krumspring fra tid til annen, enn å stille dem til veggs for deres grove overtramp av grunnleggende anstendighet. Den konfliktsky elevrådsmannen moraliserer på dagtid, og slår seg løs på nach når han er heldig nok til å bli invitert med på nach av storegutta.

Det er kanskje for sent for nyrike Norge å stake ut egen kurs uansett, for med hele tolv ‘omforente områder’ på tidligere norsk jord under Trumps kontroll, er suvereniteten vår allerede brutt, og vårt handlingsrom sterkt svekket når det gjelder å vedta ting på kant med innfallene fra det hvite hus. Likeså med Danmark, som knapt har noe fungerende forsvar å snakke om, utenfor USAs kontroll. Kolonikappløpet om smeltende Grønland, og Arktis med, har vært i gang en god stund, men nå akselerer det drastisk. Sverige er på god vei inn i dette fellesskapet samlet rundt vår tids store appeasement-politikk ovenfor ondsinnede aktører internt i våre egne ranker – i vår forsvarallianse og sivilisasjon. Ettergivenhet og forsoningspolitikk ovenfor gutteklubben som slår ring om slåsskampen i skolegården, kommer ikke til å stanse noe som helst.

Selektiv indignasjon

Sentrumsliberalistene har vært ensrettet mot å unngå fortidens udåder ved å være knallhard mot Putin (noe han fortjener!), men evner ikke se samme logikk når det gjelder USA og Israel. I ‘Facing War’ fremstår Jens som demokratiets modige og kloke leder i kampen mot autokratiet aggresjon. Og i jovial samtale med Thomas Seltzer i Trygdekontorets podcast prater han frilynt om ungdommelige møter med frikerkultur og hasj, og sørgmodig om en søster som ble narkoman. Libya blir forbigått med et aldri så lite stikk fra programverten til fru Clinton, uten at Jens må svare for seg for noe som helst utover et humrete grynt (8 min). Heldigvis kan han melde om at sover godt om natta, alltid gjort. Foruten om litt hvitvasking av Bilderbergerne og frihandel og sentrumspolitikk, får vi også høre hvordan Jens som ung idealist syns det var såpass fælt det som skjedde i Chile, at han ble NATO-motstander en stakket stund. Anglo-amerikansk støtte til Pinochets fascistiske diktatur ble imidlertid tilgitt litt senere, vagt nok.[16]

Poenget vi vil fram til med alt dette, er at ensrettinga rundt krigen i Ukraina — den kategoriske uteblivelsen av enhver nyanse iht. oppløpet til krigen og sikkerhetspolitiske bekymringer sett fra Kreml angående ‘Maidan-revolusjonen’ og NATOs stødige ekspansjon østover – fremstår særlig ironisk når vi tar innover oss at den samme typen påtvungne ‘økonomiske sjokkterapi’ som Chile opplevde fra 70-tallet og utover, fikk Russland også smake på etter Sovjets fall. Privatisering og markedsliberalisering skylte innover planøkonomiens hovedsentral, noe som skapte grobunn for oligarkene og i lengden Putin. De fleste russere over 40 kan huske nøden, desperasjonen og matkøene Vesten skapte blant folket, taktløse og grådige i sin triumf over Sovjetunionen, mens landet ble solgt ut fra under dem til spottpris.[17]

Men den sammenhengen ser ikke Jens. Eller så bryr han seg ikke lenger. Den er ubeleilig for mytene han spinner om seg med. Den ungdommelige forakten for Salvador Allendes mordere forvandlet seg gradvis til ensidig omfavnelse av denne brutale overfallsmannens versjoner av ting. Han kontekstualiserer ting på en så endimensjonal måte at det burde høres ut som propaganda-piss, men på en rar måte høres det troverdig ut allikevel.  Slik er det vel med yppersteprester og deres mørke kunster.

Jens er kanskje hverken ond eller dum, men heller et nyttig talerør for en politisk kultur som systematisk fortrenger slike sammenhenger. Hegemoniet produserer skylapper som passer til både generaler og lekfolk.

Trygghet for hvem sin framtid?

Vår agenda er ikke å svekke Jens så AP skal tape for høyre. Vi er ikke så korttenkte (eller så innbilske at vi tror vi har noe som helst innvirkning på parlamentariske valg – ikke siden garbologien da Kåre slo Gro). Denne kritikken vil uansett ikke påvirke velgere som truer med høyreflukt — om noe blir vel slike imperie-simpere mer imponert over Jens etter denne tiraden.

Siden denne teksten ble påbegynt har den stolte applausen for Jens dabbet av, og i økende grad er den erstattet med kritikk av Finansministerens håndtering av Oljefondets investeringer i det som rettmessig blir kalt ‘folkemordsøkonomien’. Godt å se at vippepunktet endelig er nådd, men kritikerne er ofte de samme som jublet på Jens tidligere i år. Mange har ropt høyt om de-investering i flere tiår uten å bli hørt. Med tanke på Jens’ CV i maktbruk og hykleri bør ingen være overrasket over slike overseelser, og halvveise reaksjoner først når store medier peker på problemet.

Det er altfor mye å ta tak i, for mange knuste hjerter. Og det er altfor sent allerede. Dette er ikke tiden for å tviholde på ideologisk puritanisme, hverken for dere eller oss. Smarte allianser og etterprøvd strategi må til for å stoppe trenden. Nasjonalt og regionalt og globalt. Vi leter simpelthen etter et minste minimum av anstendighet ovenfor jordens fordømte, og det minste hint av anger og endret atferd når det kravet blir brutt. Som i Libya, og som i Palestina.

Dette er vår olivengren. Vi er ikke opprøret. Imperiet er opprøret, for de utkjemper en sjanseløs kamp i motbakke mot naturens orden og rytmen som binder alt levende sammen. Anarki er ikke kaos, det er tvert om den høyeste orden. Det er Imperiet som er kaoset, som stritter imot naturens iboende gjensidighet, som skaper mesteparten av den antisosiale oppførselen de bygger sin legitimitet på å bekjempe. De får oss til å anta at det er nødvendig med kontroll og tvang fra militæret, politi, fengsler og regjeringer, når dette faktisk er forårsaket av den systematiske ulikheten og uretten som muliggjøres av militæret, politiet, fengslene og regjeringene. Det er en ond sirkel og en selvoppfyllende profeti.[18] Og det vet de godt, det er derfor de investerer så mye i å skjule det faktumet.

 

[1] https://klassekampen.no/artikkel/2025-05-03/endetidsfascismens-framvekst

https://www.lmd.no/2025/05/nostalgi-for-en-mindre-ille-tid/

[2] https://www.lmd.no/2008/04/de-intellektuelle-og-slavehandelen/

[3] https://www.aljazeera.com/video/the-listening-post/2025/5/31/the-sudden-surge-of-genocide-critique-in-the-west

[4] Jonas Bals, Matteotti

[5] Se f.eks dokumentaren ‘The Encirclement’ (2008)

[6] Gateavisa nr. 142, Khaddafi og den libyske revolusjon

[7] https://www.nrk.no/urix/stoltenberg-om-norges-libya-bombing_-_-ville-ha-gjort-det-samme-igjen-1.14207425

[8] https://fn.no/konflikter/libya

[9] https://theanarchistlibrary.org/library/gabriel-kuhn-anti-imperialism-is-for-everyone

[10] https://www.morgenbladet.no/aktuelt/dyrkingen-av-julian-assange-viser-venstresidens-begjaer-etter-falske-profeter-skriver-aage-borchgrevink/9025341

[11] https://radio.nrk.no/podkast/politisk_kvarter/sesong/202503/l_3bf343aa-7920-4c66-b343-aa79204c6692

[12] https://tv.nrk.no/serie/debatten/sesong/202505/episode/NNFA51052025

[13] https://www.cdamm.org/articles/strauss-howe

https://radikalpolitikk.no/2024/06/07/en-verdensorden-i-balansen/

[14] https://www.lmd.no/2008/04/de-intellektuelle-og-slavehandelen/

[15] Visse tenkere mener dette systemet allerede er globalisert og utenfor enkelte sivilisasjoners kontroll. Hardt og Negri kaller det Imperie, Paul Kingsnorth kaller det Maskinen, John Zerzan kaller det industriell kapitalisme, Rastaene kaller det Babylon, Terence McKenna kaller det dominator-kultur, Gert Nygårdshaug kaller det Mengele Zoo. Kall det hva du vil, som Herreløse synger.

[16] https://radio.nrk.no/podkast/trygdekontoret/l_1e1c64d1-a198-4aff-9c64-d1a1987aff96

[17] Se Naomi Kleins Sjokkdoktrinen, også tilgjengelig som dokumentar: https://www.youtube.com/watch?v=B3B5qt6gsxY&t=2237s

[18] Parafrasert fra pamfletten Er du en anarkist av David Graeber (oversatt av Terje Emberland).

Flere kilder:

Jason Hickel på Better Future pod: https://www.youtube.com/watch?v=MU1QdQsjGpM

David Graeber om det ekstreme sentrum: https://www.youtube.com/watch?v=-9afwZON8dU