Ateisme og avholdsmentalitet

Er moderne ateisme en pietistisk åndsretning? Står vi til knes i protestantisk tankegods? Må vi alltid svare ja eller nei uten forbehold? Gjorde Jesus vann til vin, og ble disiplene fulle? Hør, hør, om du har ører å høre med!

Ateisme, troen på at det ikke finnes en Gud, er i stor grad et moderne fenomen med røtter i den nord-europeiske protestantismen. Med det mener jeg selvsagt ikke at ateisme var totalt fraværende i førmoderne tid, gudsfornektere har nok alltid eksistert, og heller ikke at denne (van)troen overhodet ikke kan gjøre seg gjeldende innenfor andre kulturkretser. Det er imidlertid et historisk faktum at ateismen ble en kraft å regne med, en populær doktrine, først i kjølvannet av protestantismen. Filosofen Charles Taylor har (i verket Sources of the Self) gitt en interessant idéhistorisk forklaring som går omtrent slik:

Alt-eller-ingenting
Protestantismen la sterk vekt på individets personlige tro, den enkelte står alene overfor Gud på dommens dag. Der katolisismen er å likne med et skip hvor alle menneskene om bord oppfyller hver sine roller (paven er kaptein, munkenes jobb er å be for alle, bøndene står for matproduksjonen osv.), må hvert individ ro sin egen balje i protestantismen. Man går fra katolisismens ”adjektiviske” Gudsforhold (det viktige er hva du gjør for Gud, at du oppfyller den rolle Gud har tiltenkt deg) til protestantismens ”adverbiale” (det viktige er hvordan du lever, dvs. at du lever i troen, uavhengig av hvilken sosiale rolle du innehar). Det er det vestlige fokuset på Gud som (den objektive) Sannheten som her har fått sitt ekstreme uttrykk. Du skal leve i sannheten, i troen på Gud. Det ironiske var, at nettopp dette sterke sannhetskravet, dette voldsomme alt-eller-ingenting, gjorde Gudsforholdet sårbart. Spørsmålet er stilt: Sier du ja til Gud av hele din vilje? Her er ingen rom for tvil. Om sannheten slik du opplever den på noe som helst punkt skulle komme i konflikt med troens Gud (altså den bokstavtro Bibelens Gud), hvilket selvsagt skjer gang på gang ettersom vitenskapen skrider fremover, blir man dermed forpliktet av sin egen samvittighet til å svare: Nei, jeg tror ikke på Gud.
Stiller vi opp en kontrast til østkirken, hvor fokuset på Gud ikke er så mye som en garantist for objektiv sannhet, som det er på Gud som skjønnhet, blir Taylors poeng klart. Hvis Gud er skjønnheten i verden, fordrer ikke troen på Ham den samme overgivelsen av fornuften. Det er nok å se skjønnheten, så ser man Gud. Hvilken trussel skulle vitenskapen utgjøre mot et slikt Gudsbilde?
Det er påtagelig hvor mange av opplysningstidens ivrigste ateister som var strenge protestanter innen de konverterte (visste du f. eks. at anarkismens gudfar William Godwin var gammel innbitt calvinist?). Den dag i dag er ateismen mest utbredt i (gamle) protestantiske områder, til og med katolikker har stort sett et mer ubesværet forhold til troen (til tross for alle gnisningene kirkens mange overgrep har etterlatt seg). Man trenger ikke være ”personlig kristen” i opposisjon til alle ikke-kristne idéer for å få utbytte av den katolske messen, hvis verdi i stor grad ligger i selve det at det utspilles et åndelig ritual som sådan. Og utenfor vesten ser folk knapt noen grunn til å betvile Gud overhodet. Gud er en annen idé for dem, rett og slett.

Pietisme i praksis
Det protestantiske alt-eller-ingenting, ja eller nei, forplantet seg inn i hine hårde dagers livsførsel. Protestantiske pietister holdt seg unna alkohol, dans og kortspill. Logikken bak avholdsmentaliteten er at for å unngå alt det fælslige som følger med misbruket (av for eksempel alkohol), må vi bannlyse all bruk på generell basis. Et rungende og bastant nei!
De fleste av oss ser at dette er en livsfiendtlig logikk som, om den skulle forfølges på alle områder av livet, til slutt ville ta all lyst og opplevelse fra oss. I høyden kan kanskje avholdsmentaliteten (omtrentlig) forsvares i ekstreme situasjoner, hvor misbruket har tatt slik overhånd at bekjempelsen blir overhengende viktig. Men som generell doktrine representerer denne logikken bare død og kulde. Vel er det trist at familiefedre spiller gård og grunn fra seg, men skal vi dermed forby vriåtter og ludo? Skal ikke jeg kunne nyte et glass vin til tonene av Debussy på cd-spilleren, eller slenge meg løs på en grisefest, fordi en 14-åring et helt annet sted overdoser på 96%?

Den gudløse varianten
Doktrinær ateisme er en variant av pietistisk avholdsmentalitet, de moderne ateistene overtok det evige ja-eller-nei fra protestantismen. Den misjonerende ateisten finner således min hang til mystikk og magi suspekt, fordi den assosieres med ymse makthaveres overgrep i religionens navn. Men jeg spør på samme vis som før: Skal ikke jeg kunne la meg begeistre av Rumis, Cusanus og Novalis Gud, pga. inkvisisjonen og tredveårskrigen? Skal ikke jeg kunne følge Kierkegaards subjektive hengivelse til Forholdet som har satt hele forholdet, til det som eksisterer meg, pga. mullah Omar og Khomeini? Tilsier kreasjonistenes urimelighet at jeg må brenne Augustins Bekjennelser og brekke Princes Lovesexy i to? Er Martin Luther King et dårlig forbilde fordi han «deler tro» med korsfarerne?
Nå er det min tur til å svare et rungende nei! Jeg nekter å la avholdsmentaliteten tømme livet mitt for det innhold jeg har fylt det med gjennom år av motstridende tanker, betraktninger av skjønnheten og levd liv. Jeg drikker min vin, danser, kopulerer, og synger lovsanger til Gud på hver hei og hver mo. Livet er for dyrebart til å ødsles bort i (selektiv) symbolsk solidaritet. Til syvende og sist er ingen tjent med en slik livsfornektelse.
Så får du gjerne forbanne Gud om du må, kanskje trenger du å avreagere fra fem påtvungne bønner om dagen og imamens frådende vrede, hva vet jeg? Bevares, jeg har selv vært (en slags) ateist, og det er mange der ute jeg ville anbefale det til for et år eller to. Men la nå ikke ateismen holde deg fra å finne felles språk med Dalai Lama eller Mester Eckhardt. Lukk for all del ikke tilværelsens sistespørsmål inne bak avholdets strenge prinsipper – det er å stenge livets farger ute!

Et tragisk-ironisk eksempel på homo politicus åndsavholdenhet fra den senere tid: Alle de gamle ml-erne og venstristene som (før min tid) kjetterforfulgte deg om du så mye som ymtet frempå at du leste Bernanos eller Krishnamurti, konverterer nå i fleng til politisert islam, og hiver seg med i heiagjengen til Hamas og Hizbollah. Her gjelder det gamle alt-eller-ingenting, ingen plass for tvil eller motstridende tanker: Virkeligheten er en og den samme i simpleste forstand, du skal lytte til koranens objektive Sannhet og ingenting annet (liksom man tidligere i anti-religionens navn skulle følge Maos villeste innfall gjennom tykt og tynt). Ateistene har tatt spranget tilbake, uten å lære noenting som helst!
Da er den konservative kristenopprøreren Børre Knudsens uventede spark til avholdsfolket mer fornøyelig. Skjeggemannen ble tilbudt en prestestilling i en vestlandsk pietistisk menighet, men takket nei. Vin til nattverden måtte det være. Å tukle med Jesu ord for kirkeritualet ville han ha seg frabedt!

Bjarne Benjaminsen